Minner fra VIF-Brann

[gladiporno]

Kampene mellom Brann og Vålerengen handler mer om 3 poeng. Derom hersker det ikke tvil. Det handler om Bergen mot Oslo, Vestland mot Østland, Brannsupportere mot Klanen, Kjuagutter mot Oslo-Pakk, Beffen mot Bygdøferja, Republikk mot Kongehus, Dagfinn Lyngbø mot Mot i Brøstet. Osv.osv. Det er kamper der to uforenelige kultur braker sammen. En kamp som påkaller emosjoner langt utover det man får i vanlige kamper. Sammen med RBK-oppgjørene er Engen-kampene de man for all del ikke skal drite seg i.

Dessverre har ikke Ullevål vært vår lykkebane de siste årene. Vi vant riktignok i fjor, da Austin sendte i vei en perle av et frispark forbi muren og i mål, men den kampen var uten særlig betydning tabellmessig. Både i 2004, 2005, 2006 og jubelsesongen 2007 har vi måtte tåle bitre 1-2-målstap i kamper der vi var vel så gode som Pakket. Siste seier før fjoråret var 2003, en kamp jeg husker med stor glede. Som årets sesong startet Brann 2003-sesongen katastrofalt.  Brann lå nederst på tabellen med kun 1 seier før møtet med Pakket på Ullevål. Branns gjenkomne sønn fra det skotske høyland, Cato Guntveit, var endelig tilbake på banen etter ganske nøyaktig ett år på sidelinjen grunnet skader. Guntveit sender likegodt i vei en langt skudd rett i mål vel 20 minutter ut i sin comeback for rødtrøyene. Skuddet var ok, men burde ikke være særlig vanskelig å avverge for en keeper i eliteserienivå. Ingen av oss kledt i rødt klaget dog, 1-0 sto det seg til pause. Spillet bølget litt frem og tilbake i andre, med et viss overtak av oss. Midtveis i omgangen er det Helge Haugen som fører ballen for Brann. Sniken Stian Ohr river og drar Haugen i SHORTSEN slik at sistnevnte detter overende. Haugen reiser seg opp og rekker såvidt å skrike ut sin vrede, før han blir dyttet overende av den ufyselige Erik Hagen, med stor kraft og STRAKE armer. Hagen fikk gult kort for opptrinnet, og slapp veldig billig.

Mange av oss ønsket Hagen til helvete der og da, og stor var derfor gleden da innbytter Thomas Lund ti minutter før slutt lurer nevnte Hagen på ræv for så å plassere ballen elegant i mål forbi VIF-keeper Øyvind Bolthof. 2-0 og kampen var dermed punktert. Brann hadde tatt sin andre seier for sesongen og kunne begynne sin klatring mot en sikker plass på tabellen.

Kamper mot Pakket på Ullevål verdt å nevne som jeg kommer på i farten, er jo for eksempelvis serieåpningen i 96 der en da ukjent Kjetil Løvvik presenterte seg med et fint mål i 2-0-seieren over Pakket. Eller de to kampene i 99 der Brann i cupkampen spilte fantastisk fotball den første halvtimen. Anført av en strålende ballfordeler i Jan Ove Pedersen, og løpere i Cato Guntveit, Kjetil Løvvik og Thorstein kjørte vi ball i hatt med Oslo-pakket og skapte sjanser i fleng. At det kun ble med det ene målet ved Helstad var totalt uforståelig. Men heldigvis fikk vi punktert kampen i andreomgang etter scoringer av nevnte Løvvik og Hanstveit. Engen reduserte helt på slutten ved den fremtidige Brann-stjernen Espen ”Supermusen” Musæus, uten at det ødela gleden ved cupavansement og storspill.

Seriekampen mot Pakket det året ble spilt på Bislett, en kamp som var mer eller mindre blottet for fint spill, noe banedekket nok må ta en del av skylden. Helstad scoret et nydelig mål dog. Husker ikke hvem som scoret for Engen, men hvem bryr seg om det. Det vesentlige, og meget gledelige, var jo at Brann fikk seieren på en gavepakket på overtid av veteranstopper Fredrik Kjølner som gjennomførte tidenes klareste ”arm søker ball”-reaksjon på en Brann-corner fra venstre. Resultat var straffe og mål ved Kvisvik. 2-1! Kvisvik flekker trøyen, og viser flesket sitt for Engen-fansen. Brann tok et steg nærmere medalje, Engen et sted nærmere bunnen.

Pga, tidspress er jeg nødt til å slutte av her. Her er en liste (1) over spillere som har spilt for begge av disse hatklubbene (urovekkende mange, faktisk):

Knut Arild Løberg
Knut Fjeldsgaard (?)
Jan Erlend Kruse
Thomas Gill
Per Edmund Mordt
Kjetil Løvvik
Ivar Rønningen
Morten Pedersen
Joachim Walltin
Espen Musæus
Runar Normann
Tore André Flo
Ardian Gashi
Martin Andresen
Bengt Sæternes

Listen er altfor lang. Som en tidligere Bataljon-leder sa det så klart; "det er noen klubboverganger man ikke gjør i Norge" , og dette bør definitivt være et av dem - selv om jeg selvsagt ikke hadde takket nei til en god spiller fra Engen (i den grad slike finnes), men spillere som går den andre veien er fy fy og no no. Jeg har for øvrig satt et lite spms.tegn ved Knut Fjeldsgaards navn på listen da jeg ikke er sikker på om fyren har obligatoriske a-lagskamper for Brann. Han har vært medlem i a-stallen (og Branns legeteam for øvrig) og jeg mener å huske at han har spilt kamper for Brann, men jeg vet ikke om disse var obligatoriske. Per i dag har vi ingen i Brann med VIF-fortid, Bambi og ”han vi ikke nevner” er dagens VIF-spillere med Brann-fortid.

Verdt (?) å nevne er at Feite-Ray såvidt meg bekjent har spilt aldersbestemt fotball for Engen. Joakim Hagabakken har vært i VIF-stallen, men har etter det jeg husker ingen kamper for Pakket. Erlend Johansen, som nå spiller for Løv-Ham har vært i juniorstallene til både Brann og VIF.


(1) Med forbehold om mangler

[Gubrask]

Takk for at du tar deg tid til å skrive dette foran hver kamp. Det er herlig lesning!

[Yes!wehavenobananas]

Absolutt. Lesestoffet er prima vare!

[Spelaren]

Eit godt minne er dette:

Dylan Macallister skulle følge opp knallkampen mot Molde (2004), og tredje rundes motstander var nettopp bosset på Oslo øst. Alle maste om kor mykje bank Dylan skulle få av panzerhagen, men det som eg husker mest (kanskje pga at det blei eit knepent tap) er Dylans ekstreme takling på Hagen inkludert ein skotupp i fleisen på stakkaren... Han måtte hjelpes av banen, med tårer i augene... Dylan fekk gult kort for denne situasjonen i det 61. min